4 - Lviv - Tsjernivtsi - Moldova

Jeg vekkes på ny av slumremonsteret. Etter en joggetur går reisen i dag videre mot Moldova, hvor jeg skal møte Anders, som kommer flyvende fra Bodø. 

På bussholdeplassen i Lviv står flere menn fra militæret. Jeg la spesielt merke til én kar. Han har to krykker, skjærer grimaser som om han er i smerter og så veldig sliten ut. 

Jeg spør bussjåføren om hva som hadde hendt, hvilket jeg innså var et ganske dumt spørsmål idet jeg sa det. 

Svaret tilbake var: «give money». 

Jeg gir den skadde mannen 100 UAH. 

Jeg får dårlig samvittighet med en gang etterpå for at jeg ikke ga mer. 

Tilbake på bussen sitter jeg ved siden av en kar med en skade i fjeset. Midtveis i turen begynner han å lage leven. Han slår i setet, roper og gråter. Folk kommer for å roe ham ned, men han gir seg ikke og ser fortvilet ut. Det holder på i en halvtime. Jeg aner ikke om utbruddet har med krigen å gjøre. Det synes likevel ikke som en usannsynlig slutning. Jeg holder øynene så godt jeg kan på veien. 

Kvelden tilbringes i Tsjernivtsi — også kalt lille Wien. Byen har nemlig et østerriksk preg takket være habsburgerne. Jeg prøver en georgisk pizza, som er en slags ostepizza med hvit bunn. Veldig godkjent. Så er det bare å komme seg tilbake til bussholdeplassen.

 

(Den georgiske restauranten i Tsjernivtsi)                

På bussen, som var 20 minutter sen, er det knappe halvannen time til grensen. Før vi kommer til grensen stoppes imidlertid bussen. Om bord kommer ukrainsk militært personell. Jeg spør en jente som heter Nina,  som sitter ved siden av meg, hva som foregår. Hun svarer at de leter etter desertører. Heldigvis er det ingen om bord på bussen i natt. 

På grensen er det lang ventetid. Militæret er først inne på nytt for å lete etter desertører.  Deretter leverer vi fra oss passene. Plutselig hører jeg «Norwegi». Jeg eskorteres ut av bussen og bes om å pakke ut alle sakene mine. Det er kaldt og jeg har i løpet av kvelden fått lett feber og kvalme (kanskje den georgiske pizzaen?). 

Heldigvis er bagasjen min begrenset. Etter å ha gått igjennom alle tingene mine, spør jeg om det var alt. Vakten ser på meg og spør «sigaretti». Jeg svarer nei. Hun sukker, og vifter meg bort. 

Tilbake i bussen prater jeg med en annen kar som ble bedt om å pakke ut bagasjen sin. Han heter Boutat og er en tyrkisk sjømann som arbeider på et bulkskip. Han har en ukrainsk kone og reiser jevnlig mellom Lviv og Istanbul. Nå er han på vei tilbake på jobb, men først skal han undersøke hvilken rute skipet skal ta. Å seile i Svartehavet kommer ikke på tale så lenge krigen pågår. Det er altfor farlig.

Boutat forteller at ransakingene var standard prosedyre. Egentlig var vi heldige mente han. Han hadde tidligere opplevd å bli holdt tilbake på grensen, mens vaktene gikk igjennom alt av innhold på mobil og kamera. 

Jeg nikker. Det hadde definitivt vært verre. 

Etter den ukrainske grensekontrollen var det på tide med den moldovske grensekontrollen. Den er ikke stort bedre. Alle passasjerene må ut med bagasjen. Jeg stiller meg taktisk bakerst i køen. Når det kommer til min tur, er vakten åpenbart lei. Han åpner lokket på sekken, lyser litt, nikker, og veiver meg videre. 

Etter åtte timer på nattbussen og minimalt med søvn er vi endelig i Moldova.  

 (Bensinstasjonen på moldovsk side av grensen)