Sør for langåsen

Jeg vekkes på ny av slumremonsteret. Etter en joggetur går reisen i dag videre mot Moldova, hvor jeg skal møte Anders, som kommer flyvende fra Bodø.  På bussholdeplassen i Lviv står flere menn fra militæret. Jeg la spesielt merke til én kar. Han har to krykker, skjærer grimaser som om han er i smerter og så veldig sliten ut.  Jeg spør bussjåføren om hva som hadde hendt, hvilket jeg innså var et ganske dumt spørsmål idet jeg sa det.  Svaret tilbake var: «give money».  Jeg gir den skadde mannen 100 UAH.  Jeg får dårlig samvittighet med en gang etterpå for at jeg ikke ga mer.  Tilbake på bussen sitter jeg ved siden av en kar med en skade i fjeset. Midtveis i turen begynner han å lage leven. Han slår i setet, roper og gråter. Folk kommer for å roe ham ned, men han gir seg ikke og ser fortvilet ut. Det holder på i en halvtime. Jeg aner ikke om utbruddet har med krigen å gjøre. Det synes likevel ikke som en usannsynlig slutning. Jeg holder øynene så godt je...

Dag tre starter med alarmklokken til en av damene jeg deler rom på hostellet klokken 06.00, etterfulgt av vedvarende slumring i nesten to timer.  Etter at jeg har kommet meg opp, tar jeg en joggetur gjennom byen med Karen på øret. Joggeturen ender ved Rynok-plassen hvor jeg møter to menn kledd i grønt. Begge halter. Litt lenger frem kommer en mann og en kvinne over gangfeltet i morgensolen. Han holder henne i hånden, men det er hun som hjelper ham over. Etter frokost og to store kopper kaffe bærer veien videre til en skog kjent som Lyschenchi-skogen, like utenfor Lviv.  Det er ikke langt fra sentrum. En Bolt bruker kanskje femten minutter. Når en kommer frem, er det ingenting ved skogen som ser ut til å skille den fra hvilken som helst annen skog. Tvert imot er den helt stille og folketom. Men under den tyske okkupasjonen var Lysynychi et av områdene rundt Lviv hvor jøder ble fraktet og skutt.  Tyskerne var imidlertid ikke alene om å utøve vold mot jødene i Lviv. Og...

På grensen blir vi stående i seks timer. Først i syvtiden på morningen kommer vi oss over til Ukraina. Jeg sovner med en gang vi er gjennom kontrollen. Når jeg våkner igjen i halvsvime, står bussen i Lviv og folk er allerede på vei ut. Jeg er (sedvanlig), den siste igjen om bord. Anastasia er ikke å se. Jeg forsøker å samle meg så godt det lar seg gjøre før jeg går av buss en. Jeg har avtalt å møte en guide som heter Nataliya klokken elleve. Jeg har derfor et par timer å slå i hjel først. Ved busstasjonen får jeg tak i en taxi mot hostellet. På veien passerer vi et rehabiliteringssenter for skadde soldater og veteraner. Flere av disse kan man se ut av vinduet. Det er den første tydelige påminnelsen om at jeg nå befinner meg i et land i krig. Hostellet - som heter «Cossack Hostel» ligger midt i sentrum, men inngangen er ikke spesielt lett å finne. Det er ingen engelske skilt, bare kyrilliske bokstaver. Bak en gitret dør, holdt åpen med en stein, går en lang og sliten tretrapp opp gjenn...

Flyet fra Oslo landet i Krakow klokken 15.00. Krakow er Polens nest største by, Polens tidligere hovedstad og ligger sør  i landet. Herfra skal jeg ta buss mot Lviv på kvelden, men med flere timer ledig går veien til gamlebyen og Krakow-torg (Rynek Główny). Der finner jeg finner meg en restaurant (Sioux) med uslåelig utsikt. Ifølge kelneren er Krakow-torget det største torget i hele verden. Det stemmer ikke helt, men det er Europas største middelaldertorg. Byen har visstnok også nylig toppet en rangering over verdens reneste byer. Jeg nikker samtykkende. Det er unektelig ganske ryddig og pent i Kraków. ( Utsikten fra restauranten mot Maria-kirken og trompisten) Med en slik utsikt får jeg bestilt en tradisjonell kotlet schabowy (polsk wienschnitzel) med pottis, surkål og øl. II motsetning til mange av billigvariantene man får hjemme i Norge, er dette et helt stykke svinekjøtt som er banket tynt før det paneres og stekes. I bakgrunnen lyder trompeten fra Mariakirken hver hele time, t...