2 - Vandring i Lviv
På grensen blir vi stående i seks timer. Først i syvtiden på morningen kommer vi oss over til Ukraina. Jeg sovner med en gang vi er gjennom kontrollen. Når jeg våkner igjen i halvsvime, står bussen i Lviv og folk er allerede på vei ut. Jeg er (sedvanlig), den siste igjen om bord. Anastasia er ikke å se. Jeg forsøker å samle meg så godt det lar seg gjøre før jeg går av buss
en.
Jeg har avtalt å møte en guide som heter Nataliya klokken elleve. Jeg har derfor et par timer å slå i hjel først. Ved busstasjonen får jeg tak i en taxi mot hostellet. På veien passerer vi et rehabiliteringssenter for skadde soldater og veteraner. Flere av disse kan man se ut av vinduet. Det er den første tydelige påminnelsen om at jeg nå befinner meg i et land i krig.
Hostellet - som heter «Cossack Hostel» ligger midt i sentrum, men inngangen er ikke spesielt lett å finne. Det er ingen engelske skilt, bare kyrilliske bokstaver. Bak en gitret dør, holdt åpen med en stein, går en lang og sliten tretrapp opp gjennom bygningen. Noen små piler peker videre oppover. I andre etasje finner jeg en ny pil mot en dør, men døren er låst.
Nataliya og jeg har avtalt å møtes på Rynok-plassen - som på både polsk og ukrainsk betyr «markedsplassen». Rådhuset ligger her midt på plassen, omgitt av titalls historiske hus fra ulike perioder. I flere hundre år kom handelsfolk hit fra ulike deler av Europa og områdene lenger øst. I dag er handelsmennene i stor grad erstattet av restauranter, kaffebarer og turister.
Jeg er litt spent på hva som venter. Ifølge profilen hennes på nettet har hun tidligere jobbet som både flyvertinne og modell. Hvorfor hun nå også viser frem Lviv, er litt mer uklart, men hun hadde gode anmeldelser.
Et av de første stedene hun vil vise meg, er Lvivs opera- og balletteater. Det skal være storslagent. Vi går inn for å kjøpe billett, men får beskjed om at det er stengt frem til torsdag.
Vi går videre til et marked med malerier og håndlaget ukrainsk kunst. En av kvinnene forteller at mannen hennes er en anerkjent kunstner som har stilt ut i Paris, London og New York. Mange av naturmaleriene er virkelig flotte. Til høyre så jeg også flere malerier av det som er en karikert jødisk mann med med et griske smil og hendene full av gullmynter. På ett av bildene er også fremstillingen av den griske jøden mer moderne, da gullmyntene er erstattet med bitcoin. Jeg spør damen om det virkelig var jøder som var fremstilt, noe hun fornøyd kunne bekrefte. Hun spurte om jeg var interessert i disse bildene, men jeg takket pent nei.
(Fra utstillingen. Bildene av den griske jøden vises ikke her)Nataliya viser meg videre flere av kirkene i gamlebyen. I en av dem henger bilder av soldater fra Lviv som er drept i krigen. Nataliya forteller at krigen har påvirket henne sterkt. Da invasjonen startet, flyktet hele familien til Polen. Polakkene var sært hjelpsomme, men det var vanskelig å starte et nytt liv i et land hvor de verken hadde nettverk eller arbeid. Etter hvert flyttet familien derfor tilbake til Ukraina.
I likhet med Anastasia har også hun sluttet å lese nyheter. Før krigen reiste hun mye. Hun hadde bodd i Emiratene og feriert på steder som St. Tropez og Cannes. Nå betydde slike ting langt mindre. Det viktigste var blitt mye enklere: å vite at man selv og familien kunne sove trygt om natten.
Hun spør om jeg har familie og kjæreste, og stusser når hun får høre at Karen skal være i Norge mens jeg skal være borte så lenge. Hun er uansett klar på én ting: Jeg må love å ta med Karen til Lviv når krigen er over.
Det lover jeg.
(Meg og Nataliya)Etter møtet med Nataliya møtte jeg Ihor – som uttales «Igor».
Jeg hadde nemlig skrevet på en nettside at jeg skulle til Lviv og at jeg gjerne ville oppleve byen. Ihor hadde svart og tilbudt seg å vise meg rundt helt gratis. Profilen hans var uten anmeldelser. Han hadde ett bilde på profilen, var rundt femti og sa han likte natur. Jeg sa ja.
Vi møtes bare noen gater fra stedet hvor jeg forlater Nataliya. Ihor sier at han skal vise meg det jeg ennå ikke har sett. Jeg har ikke hjerte til å fortelle at jeg nettopp har vært på guidet omvisning.
Det første stedet han vil vise meg, er operaen.
Han er litt usikker på om den er åpen.
Jeg sier ingenting.
Mindre enn to timer etter mitt forrige besøk møter vi den samme damen, som igjen kan fortelle at operaen er stengt.
Etter hvert kommer det frem at Ihor er med i Jehovas vitner.
Det er betryggende.
Før møtet lurte jeg litt på hvorfor en fremmed mann skulle bruke halve dagen sin på å vise meg gratis rundt i Lviv. Selv om det kanskje ikke gir mening, tenker jeg i mitt hode at det må være en form for «god gjerning» i Jesu navn. Og Ihor virker virkelig kun å være ute etter å vise frem byen han er glad i.
Og han kjenner den godt. Han vet hvilke restauranter som er verdt å besøke, hvor man får god kaffe og til og med hvilke puber som brygger bra øl. At en så «normal» person - som kan alle de beste pubene - er med i Jehovas vitner overrasker meg, men det avdekker kanskje først og fremst egne kunnskapshull.
Et av stedene Ihor tar meg med til, gjør imidlertid større inntrykk enn pubene. På en høyde over sentrum ligger minnesmerket over «The Heavenly Hundred» – menneskene som ble drept under revolusjonen på Maidan i 2014 - den såkalte oransjerevolusjonen, hvor politiet - på ordre fra den russisk-vennlige presidenten - åpnet ild mot sivilister. Langs monumentet står portrett etter portrett med navn, fødselsdato og dødsdato.
De fleste døde er unge menn i tjue- og trettiårene. Vanlige ansikter. Ihor forteller at han hver gang han besøker et minnested, leter etter den yngste personen som døde. Vi begynner å se på fødselsårene.
Vi regner oss frem til at den yngste var 20 år.
Etter minnesmerket besøker vi flere flotte puber, restauranter og kafeer. Jeg skal få se det beste av det beste. Vi går blant annet innom en pub som serverer hjemmelagde shots i reagensrør, som på et kjemi-laboratorium. Drinkene er kalt «nalivky» og en en form for fruksprit som er svært populær i Vest-Ukraiana.
(Nalivky)Praten mellom Ihor og meg flyter veldig fint. Etter én time ringer han hjem til kona og sier at han blir senere hjem enn planlagt. Han har flere steder å vise meg.
Et av stedene han tar meg innom heter Lviv Coffee Mining Manufacture. Her er det kafeer i første etasje og en «kaffegruve» under bakken, hvor man får utdelt en vernehjelm og kan prøve ulike typer kaffe. På et av stedene kan man bestille kaffe som blir brent i 40 sekunder med store flammer foran deg på bordet. Det gir kaffen en spesiell brent smakt. Ihor insisterer på at vi skal prøve og jeg sier ja. Selv om Ihor allerede har bruke timer å vise meg rundt i Lviv vederlagsfritt insisterer han på å betale. Et sted går imidlertid min grense. Jeg sier at enten betaler jeg eller blir det ingen kaffe. Da gir han seg.
Mellom serveringsstedene går vi også innom det såkalte «armenske kvartalet», som i middelalderen var en betydelig gruppe i Lviv. På bakken ligger det flere gamle gravsteiner, som en naturlig del av fortauet. Ifølge Ihor var det armensk tradisjon å gravlegge personer på fortau. Man står derfor regelrett oppå gravene. Bakgrunnen var at armenerne mente at det brakte lykke i etterlivet dersom gode mennesker gikk over gravsteinen din. Forhåpentligvis sender Ihor og jeg er litt lykke ned til armenerne som en gang var.
(Ihor foran en god gammeldags Lada)På kvelden møter jeg Nataliya igjen. Vi spiser middag på takterrassen ved Opera Passage, og praten kommer nok en gang inn på krigen.
Hun forteller at hun enkelte netter sover med klærne og skoene på. Hvis alarmen går, skal hun slippe å kle på seg før hun løper til bunkeren.
Forrige vinter hadde vært særlig hard. Det hadde vært lange perioder uten varme, og usikkerheten tærte på. Hun forsøker å beskrive følelsen av å våkne midt på natten og måtte dra seg ut av sengen for å søke dekning, uten å vite hva som kommer til å skje.
Hun kommer tilbake til det samme som tidligere på dagen: Hun vil bare føle seg trygg. Hvis hun fikk en reell mulighet til å skape seg et liv i et annet land, ville hun flyttet. Men inntil videre var Lviv hjemmet hennes.
Ifølge Nataliya var også ukrainere eksperter på å holde fast i de små positive tingene. Ellers ble hverdagen for tung. «Det viktigste var å sette pris på livet og de viktige menneskene rundt seg, var budskapet jeg måtte huske på. Alt annet var sekundært.
Vi avslutter middagen rundt klokken 9. Jeg betaler for maten, takker for praten og går hjemover mot Cossack Hostel.
På vei tilbake til hostellet ringer jeg Karen.
(utsikten fra Opera Passage)
Kommentarer
Legg inn en kommentar