3 - Lyschenchi-skogen og Lviv folkemuseum

Dag tre starter med alarmklokken til en av damene jeg deler rom på hostellet klokken 06.00, etterfulgt av vedvarende slumring i nesten to timer. 

Etter at jeg har kommet meg opp, tar jeg en joggetur gjennom byen med Karen på øret. Joggeturen ender ved Rynok-plassen hvor jeg møter to menn kledd i grønt. Begge halter. Litt lenger frem kommer en mann og en kvinne over gangfeltet i morgensolen. Han holder henne i hånden, men det er hun som hjelper ham over.

Etter frokost og to store kopper kaffe bærer veien videre til en skog kjent som Lyschenchi-skogen, like utenfor Lviv. 

Det er ikke langt fra sentrum. En Bolt bruker kanskje femten minutter. Når en kommer frem, er det ingenting ved skogen som ser ut til å skille den fra hvilken som helst annen skog. Tvert imot er den helt stille og folketom. Men under den tyske okkupasjonen var Lysynychi et av områdene rundt Lviv hvor jøder ble fraktet og skutt. 

Tyskerne var imidlertid ikke alene om å utøve vold mot jødene i Lviv. Også lokale ukrainske grupper var delaktige. Bakgrunnen for dette var at sovjeterne — rett før tyskerne kom — hadde henrettet flere tusen politiske fanger og send langt flere med tog til Sibir. Ukrainerne mente at jødene sto i ledtog med sovjeterne. Da tyskerne inntok byen var derfor hevntokten mot jødene (og eventuelle sovjetere som fremdeles var igjen) allerede godt underveis. 

Lviv-ukrainere opprettet egne grupper som hadde til oppgave hanke tak i jøder for tyskerne. I prosessen ble også menn slått i hjel, kvinner mishandlet og voldtatt og butikker plyndret. Dette er i etterkant blitt kjent som Lviv-pogromen.

Inntoget i Lviv var her kun starten på den systematiske utryddelsen av ukrainske jøder. Av de rundt 1,5 millioner jødene som ble drept i Ukraina under Holocaust, ble omkring én million drept ved masseskytinger — og da ofte i skoger som Lyschenchi-skogen.

Det er vanskelig å være i skogen uten å samtidig reflektere over Russlands påstand om at dagens krig i Ukraina gjennomføres for at Ukraina må «denazifiseres». Den fortellingen har alltid fremstått smått absurd for meg. Ved å kjenne til Lviv-progomen, blir det likevel lettere å forstå hvilken historisk virkelighet denne uriktige russiske propagandafortellingen bygger på.

Nøyaktig hvor mange hvor mange jøder som er begravet i skogen jeg står på, er vanskelig å vite, men det antas at det er noen tusen. 

Midt i skogen finner jeg en minnestein for noen av ofrene. På den står det:

 Her hviler medlemmer av det jødiske samfunnet i byen Lviv og områdene rundt, som ble brutalt drept av nazistene i Holocausts forferdelige år.

Blant andre er følgende begravet her:

Rabbi Ben-Zion Halberstam – admor [hasidisk leder] fra Bobov,

Rabbi Yehezkel Shraga Halberstam,

Rabbi Yosef Yoska Westraich,

Rabbi Aharon Levin,

Rabbi Aharon Yaakov Friedman, forfatter av boken Nachalat Yaakov.

Må Herren hevne deres blod.

(Min oversettelse).

(To minnesteiner. Den øverste er på hebraisk) 

________________

På veien tilbake stopper jeg innom Taras Schevschenk Park (Shevchenkivskyi Hai), Lvivs store friluftsmuseum. Parken består av gamle ukrainske bygg og kultur og minner på mange måter om en ukrainsk variant av Norsk Folkemuseum på Bygdøy (min gamle nabo). 

Det som slår meg når jeg går rundt i parken, er at flere av de beskjedne byggene i realiteten er ganske nye. Flere av husene er fra rundt 1900–1910. Jeg tenker på bestemors hus fra tidlig 1900-tallet. Plutselig fremstår det ganske så luksuriøst. 

I flere av husene sitter egne museumsguider. De fleste av dem er godt over pensjonsalder og svært glade for besøk. En av museumsguidene, Yurij — eller «George»,  som jeg kan kalle han — blir opprømt da jeg sier at jeg kommer fra Norge. Han forteller at museet har hatt kontakt med norske folkemuseer og at de tidligere har hatt utstilling på Maihaugen og forteller opprømt om de ukrainske stavkirkene. Jeg viser han et bilde av Rollag-kirken og han sier seg enig i at det er en veldig fin stavkirke. 

Et gjentagende problem med alle guider (utenom Geroge) er imidlertid at jeg ikke kan ukrainsk, og de ikke engelsk. Det meste av kommunikasjonen foregår derfor med tegnspråk og enkelte engelske eller tyske gloser (de lærte tydeligvis tysk på skolen her før).

I en av bygningene, som var en gammel skole, står jeg sammen med en yngre gutt og to jenter, mens en av guidene forsøker å forklare meg noe på ukrainsk. Til slutt gir guiden opp. I stedet griper hun tak i gutten og gir ham en intens fem minutters gjennomgang på ukrainsk.

Så peker hun på meg.

«Kom igjen» ser det ut til at hun sier og peker på meg. 

Gutten heter Micha og har åpenbart plutselig fått jobb som min personlige engelskspråklige museumsguide. 

Han forsøker etter beste evne å forklare hva som er spesielt med skolen. Det handler, så vidt jeg forstår, blant annet om svært fine trepulter og imponerende takhøyde. Det var tydeligvis en kostbar skole. Underveis kikker han stadig bort på jentene, som småfniser på siden, for å forsikre seg om at han ikke sier noe feil.

Micha er 19 år og på ferie alene i Lviv. Til vanlig bor han i Kyiv, hvor han studerer markedsføring og jobber som kelner. Han hadde lenge hatt lyst til å se mer av sitt eget land og har derfor reist vestover alene.

Dessuten, sier han, føles Lviv tryggere enn Kyiv.

Vi slår følge ut av museet og til parkeringsplassen.

___

Tilbake i byen prøver jeg lykken ved rehabiliteringssenteret for skadde soldater og veteraner. Jeg tar meg en kaffe og en is på bakeriet «Mood and Bakery», like ved, i håp om å komme i prat med noen som har vært ved fronten.

Det skjer ikke. 

Isen er også skuffende

På vei tilbake tar jeg sparkesykkel og passerer tilfeldig forbi et nytt minnested. Jeg stopper opp. Minnestedet heter «The Victims of Communist Crimes». Her minnes ukrainere og andre i Lviv-området som ble henrettet, fengslet eller sendt i eksil under sovjetstyret.

Det spesielle med dette minnesmerket er at det fører tilbake til Lysynych-skogen. Flere av sovjetregimets drap på ukrainere sommeren 1941 ble brukt som påskudd for pogromen mot Lvivs jøder da tyskerne rykket inn. I løpet av noen få dager ble ofrene for ett terrorregime dermed brukt til å legitimere volden til det neste.

Plakaten lyder:

Between September 1939 and June 1941 over 8,000 people perished in the Lviv region. These were men and women, teachers and scientists, entrepreneurs and community leaders, lawyers and judges, priests and doctors, peasants and artisans. Among those who lost their lives were Ukrainians, Poles, Jews, Austrians, Moldovans, Hungarians, Romanians, Czechs, and representatives of other nations.

Between 1939 and 1941 the Communist regime arrested over 73,000 Galician residents for their political beliefs and half of them were later executed. 500,000 residents were exiled to Siberia.

May the victims of communist terror forever be remembered.

This is an attempt to name each and every one of those victims.

 (Minnestein etter kommunistiske forbrytelser)

Videre ned i sentrum drar jeg til restauranten «P43», som Ihor viste meg. Der bestilte jeg en klassisk ukrainsk middag: kanindumplings og borsjtsj. Maten spiser jeg mens jeg venter spent på den varslede solformørkelsen som folk snakket om i Norge. Det viste seg imidlertid at den ikke viser seg i Ukraina. Utsikten er det likevel ingenting å utsette på. 

Etter middag vandrer jeg rundt i byen. Den er fullstappet selv om det kun var onsdag. Jentene går pyntet i høye hæler og guttene faller ut av strippeklubbene mellom byens mange kirker. Det er lite som minner krig. 

(noen bilder av byen)

Fun fact: Lviv er uoffisiell BDSM-hovedstaden i verden. Virkelig en by for enhver smak.

Tips: For å lære mer om Lviv-progomen, kan man høre på podkasten «frontkjemperne»